Forskjellene gjør oss sterke

Han har skiftet kjønn, og han fortalte modig om det på vår mangfoldsdag. Vi har fått lov til å dele den vakre, vonde og viktige appellen. Takk, Noah.

Mann snakker i mikrofon på scenen. - Klikk for stort bildeModige Noah på mangfoldsdagen. Ingvild Stegane Strandbråten

Hei alle sammen, jeg heter Noah. Jeg er 22 år gammel og er for tiden arkeologistudent på Universitetet i Oslo. Men i 2019 ble jeg ferdig på studiespesialiserende her på den gang Rosthaug videregående skole, og siden da er det ikke bare skolen som har skiftet navn.

Jeg kom faktisk ut av skapet i klassens time, hadde forberedt en hel presentasjon med bilder, forklaringer og videosnutt fra YouTube. Fordi jeg var så innmari nervøs for at ingen skulle forstå eller akseptere meg uten forklaringer og synonymer. Nå vet jeg at aksept fra andre kommer på andreplass, etter at man har akseptert seg selv først. Men selv om det å være glad i seg selv er nummer 1, er det å bli akseptert, eller i det minste tolerert av de rundt seg, nesten like viktig. Ikke bare for individet, men for samfunnet som en helhet.

Hei, jeg heter Noah, og jeg er en transmann. Klassen min tok det veldig fint. Og i ettertid har jeg innsett hvor heldig jeg var for den aksepten jeg fikk fra ikke bare klassen min, men også samtlige lærere. Navnebytte gikk knirkefint. Pronomen ble byttet fra hun/henne til ham/han uten for mye styr. Jeg fikk til og med noen vitende nikk fra lærere, som fikk meg til å tro at de hadde hatt et haste-informasjonsmøte om meg, for forandringen skjedde innen et par dager.

Og dette er noe som ikke kan tas for gitt. Fordi mange steder er det mye verre å være annerledes. Og jeg er takknemlig for at om jeg fikk rare blikk eller var temaet i en negativ sammenheng, så var det bak ryggen min, og derfor ikke mitt problem. Jeg har aldri blitt mobbet, og det vanskeligste spørsmålet jeg fikk etter presentasjonen min var om jeg måtte bytte personnummer. Da svarte jeg at jeg ikke var sikker, men jeg kan fortelle dere nå at ja, det måtte jeg.

Videregående-opplevelsen er slitsomt nok i seg selv. Men i vg1 identifiserte jeg meg som en veldig usikker, lesbisk jente, og endte 3. året som en litt mer selvsikker gutt. Og jeg kan fortelle dere at den mest befriende følelsen er å kunne være som man er, uten å måtte bekymre seg for hvordan andre ser deg. Jeg er en mix av den jeg var, den jeg er og den jeg kommer til å bli, og jeg unner alle den følelsen av å høre til.

Tenk så kjedelig verden ville vært om alle hadde vært like! Så mange ideer, kreative innslag, talenter og samarbeid vi hadde gått glipp av om det bare hadde vært en type person. Ingen forskjellig musikksmak, filmsjangre, hårfarger, klesstiler. Ingen heftige diskusjoner om ananas hører til på pizza, eller riktig vei å henge dorullen. Hytteturen kan derimot bli ganske heftig hvis alle for eksempel vil sove øverst i køyesenga, og ingen finner glede i å gå på fisketur og ordne middag. Forskjellene våre er det som gjør oss sterke.

Dette er egentlig et takknemlighetsbrev. Jeg er takknemlig for menneskene i livet mitt. Mulighetene jeg har fått. Og jeg er så takknemlig for at jeg er transperson, for uten dette hadde jeg ikke hatt det samme båndet og samme erfaringene som jeg har i dag. Da hadde jeg ikke turt å snakke med så mange fantastiske mennesker. For det at jeg er annerledes gjorde at jeg ikke var redd for å bli kjent med nye folk. Det å være åpen for mennesker som er annerledes enn deg selv er en gave.Regnbueflagget på flaggstanga - Klikk for stort bildeBuskerud vgs. flagger for mangfold. Ingvild Stegane Strandbråten   

Men jeg er også lei meg. For de negative følelsene som noen ganger tok overhånd. For at jeg til tider slet med selvsikkerheten, til retten min å være her. Jeg er lei meg for de to vennene jeg nesten mistet til selvmord på grunn av negative holdninger og sårende ord.

Nå er det 50 år siden homofili ble avkriminalisert, men vi har fortsatt utfordringer i samfunnet knyttet til aksept. Livet kan allerede være vanskelig, og det er så dumt at det skal bli vanskeligere med unødvendig hat.

Kjønn og seksualitet er så mye mer enn den direkte definisjonen, fordi hver og en av oss opplever den forskjellig. Tiltrekning, forventninger, oppvekst, alt er i samspill med hverandre, og derfor kan vi ikke si noe om hva som er normalt. Streit eller ikke, ingen av oss har de eksakt samme holdningene og tenkemåtene.

Juni er Pride-måned. Og det er mange som mener dette er unødvendig, for det er jo lov å være homofil, lesbisk og trans i Norge, så hva er vitsen? Vitsen er at selv om loven er   forandret, har den sosiale biten en vei å gå. For jeg var veldig heldig i mine omgivelser, men på nett kan det leses om barn som blir sparket ut av huset fordi de er homofile, mobbing i skole og på arbeidsplass, og mørketall på selvmord, prøvd eller gjennomført innenfor LHBT-samfunnet. Loven trer ikke fullt i kraft før dette kan legges bak oss.

Og dette er til alle ikke-streite, ikke-binære ungdommer i salen. Jeg ser dere, jeg forstår konflikten du har inni deg, redselen for å miste de du er glad i. Om du er ute av skapet eller ikke, om du har funnet en merkelapp som passer deg, eller fortsatt finner ut av det, så er jeg stolt av å være en del av samfunnet med både dere, og alle andre som faller utenfor eller innenfor det «normale». Men vær helt ærlig med dere selv nå, for hva er egentlig normalt?  Alle vi i salen her er en del av mangfoldet, på godt og vondt. Jeg vil påstå at det ikke finnes en person her som er normal. Ikke en person i hele verden er det. For normal vil si at motsetningen er unormal, og det er et ord jeg ikke forbinder med menneskelighet. Og forhåpentligvis vil det komme en tid i nær framtid der ingen trenger å komme ut som noe som helst. Men at man bare kan være seg selv uten skam, uavhengig av våre sære, morsomme, seriøse, individuelle trekk og si, «her er jeg».

Jeg er her for å feire mangfoldet i samfunnet vårt med dere. Og dette gjelder ikke bare for mennesker som identifiserer seg innenfor LHBT-samfunnet, men også forskjeller som angår utseende, hva vi interesserer oss for, hvilken vei i livet vi velger for oss selv. Diversitet, aksept og nestekjærlighet mener jeg er hovedingrediensene i et sunt og blomstrende samfunn. For livene våre er ikke isolerte, men derimot påvirker vi hverandre på måter vi ikke kan drømme om en gang. Og å omringes av forskjellige typer mennesker i forskjellige stadier i livet er intet mindre enn en gave.

Vær tålmodige med hverandre. Vennlige, støttende, og ikke minst forståelsesfulle. Små forandringer betyr mer enn dere tror. Vær så snill å ikke glem at du er viktig, og at dere er framtiden. Vi er framtiden.

Takk for meg!

Mennesker ute på gresset. - Klikk for stort bildeOpplæringsleder Bente Holm, Noah Grundmann, lektor Ragnar Moen og rektor Bjørn-Erik Buøen etter foredraget til Noah. Ingvild Stegane Strandbråten  

Til toppen