Tore Geir Berdal til minne

  En avholdt kollega og lærer har gått bort. Tirsdag 16.3 er det bisettelse fra Ullern kirke. I den anledning permitteres alle elever på Eikeli videregående skole fra klokka 12.00. 

Tore G Berdal - Klikk for stort bildeTore G Berdal Viken   

Tore Berdal til minne 

Tore har tørket av tavla for siste gang. En kjær kollega, lærer og venn er ikke lenger blant oss, verken i klasserommet, på arbeidsrommet eller på personalrommet. Alltid smilende, alltid til stede.  

Mange var de nyansatte, vikarer eller elever på Eikeli vgs som allerede første dag kom i prat med Tore. Han snakket med alle; ikke av plikt eller ren høflighet, men av nysgjerrighet og interesse. Alle hadde en historie eller tanker Tore lyttet til. Alle kunne spørre ham til råds eller få et trøstende ord, om elever som strevde, om undervisning som ikke fungerte – eller om blått eller rødt ville være det beste på neste skitur.  

Nå har Tore gått sin siste tur, som et seil på ski over Heggelivann, på lette bein mellom bærtuer og granlegger i Bærumsmarka. Ikke en aktivitets- eller skidag ble arrangert uten at Tore tente bål og lagde i stand sitteplasser med avkappet bar for lærere og elever. Der ble vi kjent med hverandre, der drakk vi kaffe fra Tores svartkjele, og der ble vi sittende til sola sto skrått over Sørkedalen.  

Tore har også syklet hjem fra skolen for siste gang. Hver dag i 20 år, vinter og vår, i snø og stille tråkket han oppover bakkene fra Husebyåsen til Eikeli – og på ukjente stier i Praha og Berlin da vi var på personalseminarer. Men ingen regel uten unntak. På julebord og vårfest stilte én mann med bil. Etter å ha vært oppmerksom bordkavaler, ivrig danseløve og hjelpsom oppvask- og ryddegutt, sørget han for sikker hjemtransport for kolleger. Opp og ned i Holmenkollåsen, frem og tilbake over Majorstukrysset; Tore var alltid på sporet.     

Nå er det blitt sitert fra dikt og sang for siste gang. «Terje Vigen» eller Bjerke, alt av beste merke. Som både norsk- og religionslærer kunne han sine vers og strofer; men hva han ofte satte aller høyest, var elevenes egne tanker om livets gåter: Om frihet og vennskap kunne alle skrive så det strålte. Tore gledet seg alltid over elevenes prestasjoner. Et positivt elev- og menneskesyn fulgte hans rettepenn.  

Tore sitter der ikke lenger, klar for en prat, når man åpner døren til personalrommet. Det savner vi. Likevel lever hans smil, kvikke replikk og oppmuntrende ord videre blant oss. På det som skulle bli hans siste arbeidsdag, sto han på arbeidsrommet og kjente marssola i sitt brunbarkede ansikt. Tore hevet markisene og gjenga spontant følgende linjer fra Ivar Aasens «Nordmannen»:  

Fram på vinteren stundom han tenkte: 

Gjev eg var i eit varmare land!  

Men når vårsol i bakkane blenkte, 

Fekk han hug til si heimlege strand. 

 

Vi lyser fred over Tores minne.  

 

Kolleger ved Eikeli videregående skole 

Til toppen