Kart over Viken med Bærum markert. Kartverket

Nisser og dverger bygger i berger… 

Bærum kommune har en stilisert kalkovn som symbol på våpenskjoldet sitt. Bakgrunnen til dette ligger i kommunens naturressurser. Bærum kommune har navnet sitt fra berg/fjell, og en av ressursene som har vært utnyttet siden middelalder er de kalkrike bergartene i bygda. Brent og lesket kalk (at man tilsatte vann), ble brukt som bindemiddel /sement når man skulle bygge hus av stein. 

Det finnes spor etter over 30 kalkovner i Bærum, fra periodene mellom middelalder og helt fram til siste brenning i 1939. Bærum var storleverandør av kalk til blant annet store byggverk som Akershus festning. Da Christiania skulle gjenoppbygges etter den store

Kalkovn på Slependen. Ola Rønne

bybrannen i 1624 var det som murhus med kalk fra blant annet Bærum. Helt fram til begynnelsen av 1800-tallet var det lesket kalk som ble brukt til å bygge i mur og stein. 

Kalkovnene er viktige tekniske kulturminner, som sammen med rester av ulike kalksteinsbrudd forteller om regionens næringsutvikling gjennom flere hundre år.
 

Kart over Viken med Nore og Uvdal markert. Kartverket

Nore og Uvdal kommune ligger øverst i Numedal og har ca. 2500 innbyggere. De fleste har vel hørt om, og kanskje besøkt, kommunens to vakre stavkirker. Andre viktige kulturminner er Nore og Uvdal Bygdetun, Numedalsbanen, Øktodden mølle, Frygne gravfelt, Rødungsaga, fangstanlegget på Vasstulan, jernvinneanlegget ved Fauskodammen kulturpark og kraftverket Nore I. Numedølene er med rette stolte av sin spennende middelalderhistorie, av de ca. 200 bygningene i Norge fra før år 1537 er nesten en fjerdedel i Numedal!

Denne gangen vil vi trekke fram Norges eldste hjem - den flotte gården «Mellom-Kravik»   Kravik ligger ved Kravikfjorden, sør for tettstedet Nore. Her på tunet finnes faktisk to bevarte middelalderbygninger som begge er freda! Loftet er fra tidlig på

Våningshuset fra 1296. Anja Heie, Riksantikvaren.

1300-tallet, mens våningshuset er bygget så tidlig som i 1296! Det kan vi vite fordi det er foretatt årringsdatering av tømmeret i bygningen. De som bor der nå er fra en familie som har eid gården siden 1500-tallet – det er svært unikt. Bak kledningen på sørveggen skjuler det seg en virkelig skatt – en portal i romansk stil med vakre utskjæringer!
Den originale bygningen var en liten årestue, med ildsted midt på gulvet. Senere har bygningen blant annet blitt påbygd i høyden og fått ny rominndeling, og har i dag et helt annet uttrykk, tilpasset moderne krav og behov. I tett dialog med

Kravikportalen Bjørn Johnsen, Buskerudmuseet.

Riksantikvaren er det gjort omfattende tiltak, som restaurering av laft, bedre isolasjon, rekonstruering av grua og avdekking av overflater fra middelalderen. Nå er det vi i Viken fylkeskommune som har forvaltningsansvaret for bygningene. 

Mellom-Kravik er et privat hjem, men har åpnet dørene under Middelalderuka i Numedal. Les mer om gården her på riksantikvaren.no.
 

Kart over Viken med Nes kommune markert. Kartverket

Nes kommune ligger på Romerike. Kommunen grenser til Innlandet fylke i øst, samt Eidsvoll, Aurskog-Høland, Lillestrøm og Ullensaker kommuner i Viken. Nes har en rik kulturhistorie med spesielt mange flotte kulturminner fra jernalder, middelalder og nyere tid som er vel verdt et besøk. Flere av disse er i dag museer, slik som Funnefoss Industriarbeidermuseum, Stein skole (Eventyrskolen) og Gamle Hvam. 

Når man snakker om kulturarven i Nes kommer man ikke utenom Nes kirkeruin, som også ble valgt til kommunens Tusenårssted. Nes kirkeruin ligger på Nestangen, der elvene Vorma og Glomma møtes. Stedet har vært et sentralt knutepunkt opp gjennom historien. 

Dronefoto over Nestangen med Nes kirkeruin. Dronegutta AS

Den eldste delen av Nes kirkeruin stammer fra første halvdel av 1100-tallet, men trolig har det stått en eldre trekirke på stedet før dette. Kirken er blitt ombygd i flere omganger. Kirkeruinen, slik den fremstår i dag, kan føres tilbake til 1854 da den siste stående kirken brant ned. 

Nes kirkeruin Elisabeth Knutsen

Middelaldersegl funnet ved Nes kirkeruin. Reidun Marie Aasheim

I forbindelse med en arkeologisk undersøkelse ved Nes kirkeruin i 2009 ble det funnet en seglstamp fra middelalder. En seglstamp ble brukt på varm voks til å forsegle viktige dokumenter. Det var en personlig eiendel, og fungerte som en slags "underskrift" og bekreftelse på at dokumentet var ekte. Stampens spissovale form og bokstavtype tyder på at den er fra 1300-tallet, og at den antagelig har vært brukt av en geistlig person.

Kart over Viken med Sarpsborg avmerket. Kartverket.  Middelalderbyen Borg, Olav den hellige, industri, arbeiderkultur og herregårder: Sarpsborg kommune har masse spennende historie å trekke fram! Det er Vikens 5. største kommune, med rundt 56 000 innbyggere.

Til tross for uendelig mange spennende kulturminner og kulturmiljøer, har vi valgt å trekke fram det som kanskje er hele Østfolds kjennetegn innen kulturarv: helleristningene fra bronsealderen. Sarpsborg kommune har nemlig aller flest av dem. Like ved E6 og Solbergtårnet finner du noen flotte, tilrettelagte eksemplarer: Solbergristningene. Dette er to bergflater med ganske forskjellige helleristninger. Den ene bergflata er oppmalt, med ristninger tett i  tett, mens den andre er malingsfri, men lyssatt. Helleristninger synes faktisk aller best i mørket, belyst fra skrå. Det er ikke like lett å tolke helleristninger, som for eksempel en boplass, en spydspiss eller et smykkefunn, for funksjonen er ikke åpenbar. Helleristningene  kan for eksempel tolkes som et uttrykk for religion, ritualer, historiefortelling eller kanskje identitet? Hva tror du?

Solbergristningene er lyssatte. Viken fylkeskommune/Bjørn Fineide.        

Kart over Viken med Øvre Eiker uthevet. Kartverket.  Øvre Eikers gode jordbruksforhold har gjort kommunen rik på arkeologiske funn og historiske bygninger: Hoen-skatten med masse vikingtidsgull, bygdeborger, middelalderkirker, Fossesholm Herregård og sagbruk, teglverk og annen industri langs elva er noe av det kommunen har å by på. Øvre Eiker har i underkant av 20 000 innbyggere.

Vi har valgt å trekke fram Sem, en gård mellom Vestfossen og Hokksund, der det har blitt gjort mange spennende arkeologiske funn de siste årene. Fylkeskommunen, i samarbeid med Øvre Eiker kommune, Kulturhistorisk museum i Oslo, lokale metallsøkere og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har siden 2014 foretatt flere undersøkelser på Sem.

I 2017 engasjerte fylkeskommunen NIKU til å foreta en georadarskanning av et større område på Sem, da grunneier ønsket å drenere eiendommen. Gul teglsten av hollandsk type funnet under de arkeologiske registreringene. Viken fylkeskommune/Anja S. Melvær.  Fylkeskommunen     foretok også ordinære arkeologiske undersøkelser her i fjor. Georadarundersøkelsen avdekket mange  strukturer og spor etter menneskelig aktivitet, noe som ble bekreftet av de arkeologiske undersøkelsene. Her fant de et stort gravfelt og bosetning fra jernalderen og gjenstander fra jernalder og middelalder.

 Arkeologene fant også spor etter herregården på Sem, akkurat der georadarundersøkelsene viste at den skulle ligge. Herregården ble bygget i 1626-1635. Det ble funnet gul teglstein som trolig kommer fra herregårdens murer og arkeologene fant også rester etter hageanlegget og et lite hus. 

Glassperle fra vikingtid funnet i en av gravene. Viken fylkeskommune/Inger Marie Møistad.  

Viken fylke med Lillestrøm kommune avmerket. Kart: Kartverket. Lillestrøm kommune består av de tidligere romerikskommunene Fet, Skedsmo og Sørum. I denne delen av Romerike er det særlig mange funn fra jernalder bevart, med gravhauger og historiske spor fra den mektige Sudrheim-slekta i Sørum, den storslagne Ridderhaugen i Fet og  Skedsmo middelalderkirke med Huseby gård. Langs Glomma finner vi dessuten landets, og mulig også verdens, best bevarte fløtingsanlegg ved Fetsund lenser.  

Blant disse rike kulturminneområdene, har vi valgt oss ut Klebersteinsbruddet i Piggåsen. Hele Piggåsen har et stort innslag av kleberstein. Kleberstein er en seig bergart som lett kan hugges og formes. På grunn av sine egenskaper ble kleber særlig brukt til å lage kokekar. Funn fra vikingetiden viser at slike kar var meget vanlige. Klebersteinen er et svært holdbart  materiale. En klebersteinsgryte kunne vare gjennomsnittlig i 20–30 år. Andre fordeler ved gryten var at den tålte sterk oppvarming uten å slå sprekker, og at karet holdt lenge på varmen. Kleberstein ble også brukt til støpeformer, vevlodd, spinnehjul og fiskesøkker. I vikingtid var det ikke helt uvanlig at man fikk med seg kleberkar i graven.

Spor etter uttak av karemne fra klebersteinsbruddet på Piggåsen. Pia Skipper Løken, Viken fylkeskommune. Bruddet på Piggåsen omfatter minst sju gruveåpninger som i dag er svært sammenraste, samt minst to dagbrudd hvor man kan se hakkespor og rester etter uttatte kar. Hvor lenge bruddet i Piggåsen har vært i drift er vanskelig å anslå nøyaktig, men vi vet at kleber har vært brukt i svært lang tid. I bronsealderen (ca.1800 f.Kr.–500 f.Kr.) ble kleberen brukt til  støpeformer for støping av gjenstander i bronse. I jernalderen (ca. 500 f.Kr.–1050 e.Kr.) kom gryteproduksjonen i gang for fullt. I vikingtida (ca.790–1050) vokste det frem en industri i ordets rette mening. Det ble masseprodusert gryter, kar, spinnehjul, vevlodd og fiskesøkke. Det har vært en handelsvare med en betydelig økonomisk verdi. Den store forekomsten av klebergryter i Danmark forklares som import fra Norge og Sverige.

Gryte av kleberstein fra vikingtid. Den er ikke ferdig bearbeidet. Den er funnet sammen med et liknende eksemplar ved dyrking av en myr like ved kleberbruddet i Piggåsen. © 2020 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0   

Man antar at produksjonen holdt seg stabil frem til Svartedauden (ca.1320–1360). Da fikk industrien en knekk, og et nytt oppsving kom først på 16-1700-tallet med utvinning av kleber til ovner og peiser. 

Kleberkar funnet i nabokommunen Gjerdrum Meget mulig kan den føres tilbake til Piggåsen. © 2020 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0  

Kart over Viken med Fredrikstad kommune markert. Kartverket. Store Råholmen ble fredet i 2018. Her lå Østfold-granitt klar til å bli skipet til Tyskland i 1945 for å bli sentrale biter i Hitlers seiersmonument. Men så kom freden, og Hitler tapte. Men steinene ligger der fortsatt.

Granitten fra Østfold ble eksportert til hele verden. Da Adolf Hitler skulle planlegge sitt seiersmonument i verdenshovedstaden Germania, sto granitten fra Store Råholmen øverst på ønskelisten. Nå er steinbruddet og området rundt fredet som følge av sin nasjonale betydning.
- Steinhogging er en svært viktig del av Østfolds industri- og kulturhistorie. Store Råholmen har sterke referanser til verdenshistorien og andre verdenskrig, og representerer krigshistorien på godt og vondt. På holmen står fremdeles 260 ferdige blokker, hogd på bestilling til Hitlers påtenkte seiersmonument i Berlin, sa daværende riksantikvar Jørn Holme under fredningen i 2018. Han la til at minner om ukultur er også er kultur som trenger vern.
– På Store Råholmen møtes både verdenshistorien og lokalhistorien på samme sted, sa han.

Store Råholmen ligger utenfor Kråkerøy i Fredrikstad. Det godt bevarte stenbruddsanlegget med karakteristiske stenfyllinger, består også av skinnegang, vogner, kraner og bryggeanlegg for utskipning. På holmen står fremdeles et stort antall tilvirkede stenblokker, i tillegg til hulkiler, vindusbrett, prydelementer, som alle er hugget med svært høy grad av presisjon.

Ved Store Råholmen er det satt opp informasjonsskilt. Viken fylkeskommune/Fredrik Norland

Godt bevart

følge Lars Ole Klavestad, som tidligere jobbet for fylkeskonservatoren i Østfold fylkeskommune, falt Hitlers speidere for kvaliteten på granitten fra Østfold-skjærgården.
Granitt fra Store Råholmen. Viken fylkeskommune/Fredrik Norland.  - Granitten ble bestilt til seiersmonumentet som skulle være en sentral del av Hitlers Germania, verdenshovedstaden i det stortyske riket. Store Råholmen er ett av mange steinbrudd rundt Oslofjorden hvor det ble arbeidet med stein til monumentet, men Store Råholmen har den best bevarte og mest intakte produksjonslinjen, sier Klavestad, som har fulgt hele fredningsprosessen. 

Da Hitlers prosjekt ble skrinlagt, ble den tilhogde steinen liggende tilbake. Mange av de tilhogde blokkene ble etter krigen benyttet til veianlegg, bygninger og moloer. Likevel er Store Råholmen blant de få bruddene hvor mye av hitlersteinen fremdeles ligger igjen. I dag er dette å betrakte Spor etter utvinningen av granitt på Store Råholmen. Viken fylkeskommune/Fredrik Norland. som et viktig kulturminne.
- På det meste var det 4.000 steinhuggere i sving i Østfold. Og mye ble eksportert. Det ligger det gatestein fra Fredrikstad i Cubas hovedstad Havana, og Monolitten i Vigelandsparken i Oslo er jo laget av Iddefjordsgranitt. Granitten i Østfold betød  arbeidsplasser for svært mange. Derfor er det viktig å ta vare på sporene. Bruddet på Store Råholmen er ikke bare en del av vår lokale, men også nasjonale og internasjonale historie, sier Lars Ole Klavestad.

Fredningen omfatter et areal på 21.006 kvadratmeter, som utgjør den sørøstre delen av Store Råholmen. Fredningen omfatter flere større stenbrudd, fyllinger, anlegg og depoter av tilvirkede granittblokker, samt kai, skinnegang, vogner, rester av kraner og omlag 260 ferdig tilvirkede granittblokker.

Kart over Viken med Aremark kommune markert. Kart: Kartverket. Utheving av Viken fylkeskommune.  Aremark kommune ligger helt sørøst i Viken, med grense til Sverige. Kommunen består av ca. 1350 aremarkinger og nesten 80 prosent skog. Kommunen er naturskjønn og vill, med vakre sjøer, frodige marker og dype skoger. Været kan være alt fra «så kaldt at det smeller i veggæne» til «så værnt at enn kan steke fløua på veggen». 

 Fra Aremark har vi valgt ut en spennende og unik tradisjonslokalitet – den hellige kilden Bolsbota. Bolsbota er et lite vannoppkomme helt vest i Aremark, på grensen til både Halden og Rakkestad kommuner. I den lille kilden er det satt ned smale stokker med inngraverte navn eller initialer, samt årstall. Mye tyder på at kilden har blitt brukt som et valfartsmål helt siden middelalderen. Den eldste stokken som står der i dag er fra 1892, men en eldre dame    som besøkte kilden i 1903, har fortalt at kilden da inneholdt stokker fra 1500-tallet. Det sies at kilden har helsebringende vann og det var skikk å kaste mynter ned i hullet.     

Den hellige kilden Bolsbota. Lars Ole Klavestad.  

Kart over viken med Hole kommune markert. Kartverket. Hole kommune ligger ved Tyrifjorden. Kommunen har i underkant av 7000 innbyggere. Selve navnet Hole kommer av det norrøne hòll, som betyr høyde. Skog utgjør ca. halvparten av kommunens totalareal, ca. 1/3 er ferskvann og resten er dyrka mark.

Hole kommune ligger i et fruktbart område med gravhauger og bosetningsspor fra tidligere tider. Steinssletta er et utvalgt kulturlandskap av nasjonal interesse (KULA-landskap) med gamle gårder, gravhauger og spor etter jordbruk. Kommunen kan ellers by på kulturminner som Hole middelalderkirke, Halvdanshaugen, Helgelandsmoen militærleir og helleristningene på Sundvollen.

Kornmagasinet på Helgelandsmoen

Denne gangen vil vi trekke fram Helgelandsmoen og det gamle kornmagasinet. Helgelandsmoen har vært i bruk av det hallingdalske og valdriske musketerkorps siden 1800-tallet. Området var egnet for realistiske øvelser og har en sentral plassering ved Storelva. Området består av Valdrestunet fra 1868 og Hallingtunet fra 1890 med mannskapsbrakker, vakt-, stabs- og -offisersbrakker. Valdrestunet er blitt utbygget i nyere tid med velferdsbygg, kontorer, m.m.

Kornmagasinet på Helgelandsmoen. Jørgen Jensen/Viken fylkeskommune

Kornmagasinet ble bygget i 1820 og ble fredet i 2004. Det stod tidligere ved Norderhov kirke, men ble overtatt av forsvaret og flyttet til Helgelandsmoen i 1868. Da ble det brukt til oppbevaring av militært utstyr. Kornmagasinet er godt bevart både innvendig og utvendig. Det er Norges største tømmerbygning i sitt slag med kjeller og fem etasjer med panel tømmer.

Kornmagasiner ble brukt til oppbevaring av korn for å ha et lager i dårlige år. Kornmagasinene er faktisk forløperen til dagens moderne banker. Det fantes 250 kornmagasiner i Norge i 1833, men de ble nedlagt fra 1835. Pengene fra kornsalget ble blant annet brukt til grunnfond for sparebanker.

I dag er bygningen satt i stand på eksemplarisk vis – eieren ble tildelt bevaringspris i 2016 fra Fortidsminneforeningen Buskerud. Galleri Klevjer holder hus her, og bygningen er åpen for publikum.
 

Kart over Viken med Nordre Follo avmerket. Kartverket.  Nordre Follo kommune består av tidligere Ski og Oppegård. Kommunen har oppunder 60 000 innbyggere og er rik på kulturminner. De eldste sporene etter mennesker her er funnet på Stunner - der de første pionerene, steinalderens jegere, tok området i besittelse for 11 000 år siden – rett etter istiden.

Middelalderkirkene i Ski og Kråkstad, som begge er fra 1150, er omgitt av gravminner fra jernalder. I Ski sentrum finner vi den vakre Waldemarhøy som ble bygd i dragestil i 1889, og som er omgitt av et vakkert kulturlandskap med bl. a gravhauger. Dette området er i dag bygde- og kultursenter. Kommunen huser også hjemmet til polfareren Roald Amundsen, Uranienborg, som ligger på Svartskog og som i dag er et museum som du kan besøke. Og visste du at det er funnet en stokkebåt fra middelalder i Gjersjøen?

Kongebordet. Illustrasjon av Hege Vatnadal. Blant alle disse spennende historiene fra fjern og nær, ønsker vi å trekke frem “Kongsbordet”, som ligger langs det gamle veifaret fra Oslo over Grønliåsen. Denne Oldtidsveien har vært en gang- og ridevei, og har spor tilbake til jernalder og middelalder i form av gravrøyser og funn av hestesko fra 1500-tallet. Vi kan følge veien på eldre kartmateriale tilbake til 1757.

Kongebordet langs Oldtidsveien over Grønliåsen slik det ligger i dag. Ola Rønne/Viken fylkeskommune.  Oslobispen Jens Nilssøn er kjent for sine mange godt beskrevne og detaljerte visitasreiser på Østlandet. Han skriver om veien i 1594 da han reiste her på en av sine mange visitasreiser. Langs veien ligger en bautalignende stein. Den ligger om lag en «rast» fra Oslo. En rast er et gammelt lengdemål og tilsvarer det en kan gå til fots før en trenger hvile- omlag en mil. Steinen har gitt navn til området Hellerasten. Da biskop Jens Nilssøn red forbi 3. september 1597 hjem fra Ås på «slem blød vey» men i « smucht klart solschien» kalte han stedet “Kongsbordet”. Opphavet til dette navnet er uklart, men kanskje har kong Sverre ridd forbi her. Stedet er skiltet, og går man fra Sofiemyr ligger det på høyre hånd. Man kan følge pilegrimsledens merking over Grønliåsen og helt inn til Gamlebyen, hovedsakelig i biskopens fotspor.

Oldtidsveien og Pilegrimsleden over Grønliåsen. Ola Rønne/Viken fylkeskommune.  

Kart over Viken med Hvaler kommune avmerket. Kart: Kartverket.  Hvaler er den sørligste kommunen i Viken. Dette er en kommune med ca. 4500 fastboende, men i sommermånedene flerdobles antallet. Kommunen består av 550 øyer og holmer – naturlig nok innebærer dette at Hvaler er Vikens viktigste fiskerikommune. Artig fakta: visste du at Hvaler har en egen eplesort? «Savannah» stammer fra seilskuta med samme navn, som forliste 15 km sørvest for Hvaler, julen 1896. 

Små hustufter i form av lave tørrmurer er et vanlig syn i øykommunen. Dette er rester av enkle fiskehytter som var i bruk i middelalderen. Mange småbønder langs kysten av Østfold kombinerte jordbruk med sesongbasert fiske. Det var for langt å seile eller ro ut til fiskeplassen og hjem igjen hver dag, det ble derfor etablert midlertidige boplasser ute på øyene. Ved siden av fisk til eget hushold, kunne fangsten være et viktig tilskudd til skattene og avgiftene leilendinger måtte betale til storbonden, kongen og kirken. 

Tips: Fire lokaliteter med Hvalertufter er tilrettelagt med informasjonsskilt og vel verdt et besøk. Les mer om Hvalertuftene her. 

Hvalertuft fra middelalderen. Silje Haugsten Ellefsen, Viken fylkeskommune.  

Kart over Viken med Hemsedal kommune markert. Kartverket. Hemsedal kommune er Vikens nordligste kommune. Hemsedal ligger nord i Hallingdal, på grensa til Innlandet fylke, og har i underkant av 2500 innbyggere.

Hemsedal er nok mest kjent for hytteliv og alpint, men kommunen har en rik historie. Dalfører og fjell har skapt et særegent kulturlandskap. Flere kulturmiljøer er utpekt i "Kulturminnekompasset – regional plan for kulturminnevern i Buskerud", som jordbrukslandskapet Joleim-Grøte og steinbruddet ved Stongenuten der det har blitt utvunnet kvartsitt allerede i steinalderen. Hemsedal hadde stavkirke fram til den ble revet på slutten av 1800-tallet.

Stølslandskapet i Hydalen

Denne gangen vil vi trekke fram stølslandskapet Hydalen nordøst i Hemsedal. Hydalen er en typisk stølsgrend med mange eldre bygninger, tufter og steingjerder. Det opprinnelige kulturlandskapet er bevart, og det er gjort svært få endringer i nyere tid. Hydalen er også utvalgt som landskapsvernområde for å bevare et særpreget østnorsk kulturlandskap med rikt planteliv.

Stølslandskapet i Hydalen. Bjørn Johnsen.  

Dalbunnen ligger ca. 900 meter over havet, innrammet av bratte fjell. Stølsvollene ligger på nordsida av vassdraget i dalen. Her ligger rundt 15 setervoller. Kun Ulsåkstølen i sør har tradisjonell stølsdrift i dag, mens de andre stølene blir beitet.

Stølene i Hydalen tilhører gårder på Tuv lengre sør i Hemsedal. Støling var en svært viktig del av jordbruket fram til midt på 1900-tallet. De fleste gårdsbrukene i Buskerud var ikke storgårder, men mindre gårdsbruk. Seterdriften utnyttet klima- og vekstforskjellene i utmarka og opp mot fjellet, og er kjent fra det meste av landet fra langt tilbake i tid.

Kulturlandskap i Hemsedal. Bjørn Johnsen.  

Ressursene i utmarka var avgjørende for å kunne ha en stor vinterfôret buskap. De fleste setrer hadde seterbu, fjøs og løe, som var enkle tømmerbygninger. Stort behov for ved til ysting og koking førte til et åpent landskap rundt fjellsetrene. Området har også spor etter jernutvinning i jernalder/middelalder i form av slagg og kullgroper.
 

Kart over Viken med Rakkestad kommune markert. Kartverket. Rakkestad kommune ligger omtrent midt i gamle Østfold og har litt i overkant av 8000 innbyggere, eller rakstinger. Navnet Rakkestad er opprinnelig et gammelt gårdsnavn, men kan også komme fra det norrøne “rakki”, som betyr hund. Rakkestad har en rik og variert kulturhistorie som strekker seg fra noen av landets eldste steinalderboplasser på Høgnipa via bronsealderristningene på Bjørnstad, til den relativt nyoppdagede runesteinen fra Øverby. Denne gangen skal vi derimot litt lenger fram i tid, til flotte Sandbekk Mølle!

Den første mølla på Sandbekk var et kvernhus fra ca. 1650. Denne ble skiftet ut i 1904 med møllebygningen som fortsatt står på stedet. Det var tyngden av vannet som dro møllehjulet rundt. Vannet rant via en vannrenne og over møllehjulet hvor det fylte de 120 liter store skovlene fra toppen. Overfallshjul som det på Sandbekk hadde en høy utnyttelsesgrad av energien fra vannet og var svært effektive. Vannet ble regulert av en demning som var arbeidskrevende å vedlikeholde. I kombinasjon med elektrisitetens ankomst til bygda tidlig på 1920-tallet, gjorde dette driften stadig mindre lønnsom.

Mølla ble lagt ned i 1932, men er i dag restaurert og er den eneste bevarte mølla med overfallshjul i Østfold.

Sandbekk mølle. Per Erik Gjesvold/Viken fylkeskommune.  

Kart over Viken med Lunner kommune avmerket. Kartverket

30. juni 2020, er det nøyaktig 66 år siden den store solformørkelsen på Østlandet. Dagen da tiden stoppet litt opp, og folk «gikk mann av huse» for å få med seg fenomenet. Kanskje ikke så rart, siden totale solformørkelser er sjelden vare. Neste gang er i midten i av neste århundre.

Og grunnen til at vi drar fram denne dagen, er fordi Solobservatoriet på Harestua spilte en stor rolle i 1954 - og i årene som skulle komme. Det hadde offisielt åpnet en knapp måned tidligere, og var nå nord-Europas største solobservatorium. I forbindelse med regionreformen som trådte i kraft 1. januar meldte Lunner kommune «overgang» til Viken, og plutselig hadde det nye fylket fått et fungerende klenodium i hendene.

Verdensledende
Solobservatoriet på Harestua er Nord-Europas største astronomiske anlegg, og var på 50-, 60- og 70-tallet et verdensledende senter for solforskning. Fra og med 80-tallet har Solobservatoriet fungert som et viten- og opplysningssenter for astronomi og naturfag.

Solobservatoriet på Harastua. Fredrik Norland, Viken fylkeskommune.

I 1959 ble observatoriet, som ligger langt oppi lia (naturlig nok) ovenfor Harestua, en del av den kalde krigen. Da ble satelittstasjonen etablert i samarbeid med U.S. Air Force. Jobben var overvåkning av sovjetiske satelitter. Dette pågikk fram til 1967, da satelittkameraet ble flyttet til New Zealand og satelittstasjonen ble brukt til mer fredelige greier, nemlig kartlegging av variable stjerner.

Kikkert ved Solobservatoriet. Fredrik Norland, Viken fylkeskommune.

 Forskningen ble lagt ned 1986, og Universitetet i Oslo la ned sin virksomhet i 2008. Da overtok det allmennyttige aksjeselskapet Tycho Brahe-Instituttet driften av Solobservatoriet. Overtakelsen sammenfalt - tilfeldigvis - med en total solformørkelse synlig fra Svalbard 1. august 2008, den første totale solformørkelsen synlig fra norsk territorium siden 1954.

Fredet
I 2016 ble stedet fredet som teknisk kulturminne. Det foreligger både planer og tillatelser til å sette opp et nytt undervisningsbygg, tegnet av Snøhetta.

I dag er Solobservatoriet fortsatt åpent. Det som var moderne og lokalt tilpasset i 1954, er nå preget av tiden – og å skaffe reservedeler slik at de store, imponerende speilteleskopene fortsatt kan fungere (for det gjør de), er krevende. Representanter fra Viken var tidligere i sommer på observatoriet for å bli orientert om tilstanden. Så får man se, som det heter!

Se solobservatoriet.no

Kart over Viken med Hol kommune avmerket. Kartverket. Hol kommune ligger helt nordvest i Viken, på grensa mot Vestland fylke. 91% av kommunens areal ligger høyere enn 900 meter over havet og turisme og landbruk er viktige næringsveier. Her kan du finne gammelt seterlandskap, jernvinneanlegg, kullgroper, store fangstanlegg for rein, Nordmannsslepa, Rallarvegen, Haugastøl stasjon og anlegg tilknytta Bergensbanen.

Gravfeltet på Fekjo
I dag ønsker vi å trekka fram gravfeltet Fekjo, som er et av landets høyestliggende gravfelt fra vikingtid. Det ligger på en slette i dalbunnen noen kilometer vest for Geilo sentrum, like nord for Ustedalsfjorden.

Gravfeltet består av 17 graver datert til 800- og 900-tallet, både langhauger og rundhauger. Ti av haugene ble gravd ut i 1923. I den ene langhaugen ble det funnet en kvinnegrav med øks, kniv, skrin, nagler, synål, perler, kull og brente bein.

I nærheten av gravfeltet ligger rester etter jernproduksjon, det var en viktig næringsvei i vikingtid sammen med jakt. Muligens gikk en gammel ferdselsvei gjennom gravfeltet. Kontakten vestover fjellet og nedover i dalen til jordbruksbygdene var viktig for handelen i området.

En av langhaugene på Fekjo. Viken fylkeskommune.  

Få fjellbygder i Viken viser spor etter såpass intensiv bosetning i vikingtid som Ustedalen. Det var nok mager avkastning på jordbruket her, men utmarksressursene må ha vært rike siden det ble anlagt et gravfelt her. Gravgaver ville komme til nytte i livet etter døden, og en rik grav ville vise at personen i graven var av høy byrd. Vi vet om noen andre høytliggende gravfelt, som på Feten i Hemsedal, men de er dyrket bort eller fjernet. Fekjo er det eneste som er igjen.

Oversikt over gravfeltet på Fekjo. Viken fylkeskommune.  

Fekjo gravfelt ligger skjermet og fint til i et uforstyrret kulturlandskap og kan oppleves sammen med jernvinner. Kulturmiljøet har høy opplevelsesverdi og ligger relativt uforstyrret til i et tilrettelagt turområde.

Kart over Viken med Nesodden kommune avmerket. Kart: Kartverket. Nesodden kommune ligger mellom Bunnefjorden og Indre Oslofjord. På Nesodden er det kjent kulturminner i form av bosetningsområder, gravrøyser, veifar og spor etter gamle gårder og dyrkning. Ved Berger har man funnet en nøkkel i bronse fra middelalderen. Nesodden har også en fin middelalderkirke.

For arkeologer er det Nesoddens steinalder som fasinerer. I steinalderen var Nesodden en øy i et større øylandskap i Oslofjorden. Steinalderfolket som levde her for ca. 8000 år siden berodde i stor grad på ressurser fra havet (den gang sto havet over 60 meter høyere enn i dag). Det var godt fiske i strømmen mellom øyene, det var sel og andre havpattedyr, samt lett å samle østers og andre skjell. De sanket også spiselige vekster, bær og ikke minst hasselnøtter som vi kan finne spor av i form av brent hasselnøttskall.

Av funnsteder fra steinalder skiller ett seg ut – nemlig kjøkkenmøddingen fra Skoklefall. Høsten 2001 dukket Sør-Norges foreløpige eneste kjøkkenmødding fra eldre steinalder. En kjøkkenmødding en opphopning av avfall fra mennesker som har bodd i området over en lengre periode. Ved en tilfeldighet ble det oppdaget at veiarbeidet hadde gått tvers igjennom en slik avfallshaug. Da arkeologer rykket ut for å se funnet, kunne man se et område på ca. 8 meter lengde, med en dybde på 15–35 centimeter som var spekket av feit, kullholdig masse med varmepåvirket stein og mye skjellmateriale. Slike avfallshauger kan fortelle arkeologene mye om hva folk har spist og hvordan de har levd i en periode i forhistorien hvor organisk materiale hører til sjeldenhetene. Møddingen ved Granholtkrysset er datert til ca. 6000 f.Kr., hvilket vil si Nøstvet-perioden. For å redde den delen av avfallshaugen som ikke var blitt ødelagt av gravemaskin, ble det foretatt en umiddelbar arkeologisk redningsgraving.

Kjøkkenmøddingen på Skoklefall. © Lil Gustafsson, 2020 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0.  Funnet gir et unikt innblikk i steinaldermenneskenes kosthold og hverdagsliv. I alt ble det funnet 735 funn, hvorav hovedmaterialet var brent og ubrent bein. Hele 6–7 kilo med skjellrester ble samlet inn. Beinmaterialet og skjellmaterialet kunne fortelle oss at man for over 8000 år siden har levd av østers og strandsnegler, og at man av fisk har spist sild, torsk, lyr, sei og havål. Man fant også rester etter landdyr som bever, hare, hund eller ulv og klovdyr. Av fugler fant man blant annet rester etter tiur. Man ser altså at man i eldre steinalder har benyttet seg av store deler av det naturen kunne bidra med fra sjøen, på landjorda og i lufta. Beinmaterialet viste dessuten at man har fisket med fiskekroker lagd av bein. Tre slike fiskekroker ble funnet. At fiske har vært en viktig næringskilde, vitner den store andelen av fiskebein i møddingen på. Hele 73 prosent av beinmaterialet var av marint opphav.

Rundt 8000 år gamle fiskekroker av bein funnet i kjøkkenmøddingen på Skoklefall. © Ellen Holte, 2020 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0. Det ble også funnet redskaper og rester etter produksjon av redskaper av bergart og flint i møddingen. Blant annet ble det funnet ni fragmenter av økser og økseemner. Øksene kan ha vært brukt til å hule ut stokkebåter –steinalderens kanoer.

Kjøkkenmøddingen ved Granholtkrysset gir oss et unikt bilde av hvordan hverdagen har artet seg i Viken for over 8000 år siden. Datidens avfall forteller nåtidens arkeologer at man har hatt et variert og rikt kosthold bestående av å sanke skjell, fiske, fange fugl og vilt.

Litteratur

2001 Jaksland, L.
Kjøkkenmøddingen på Skoklefald. Nicolay nr. 84, s. 4–22. Universitetet i Oslo. Oslo.

Kart over Viken med Indre Østfold uthevet. Kartverket  Indre Østfold kommune består av de fem tidligere kommunene Eidsberg, Trøgstad, Hobøl, Spydeberg og Askim. Kommunen er rik på kulturarv fra alle perioder, alt fra rike boplasser fra eldre steinalder i Spydeberg, til den fantastiske Sletnerskatten i Eidsberg, til hele syv kjente middelalderkirker. Av disse kirkene står tre igjen mer eller mindre uforandret, og det er en av disse som er dagens spor fra Indre Østfold kommune.

Hobøl kirke er en av Norges best bevarte middelalderkirker i stein. Dette er blant annet på grunn av at kirkens ytre form har vært den samme så langt tilbake som kirken kan følges i de skriftlige kildene. Det er ganske uvanlig. Kirken er bygd i det som kalles romansk stil, helt på slutten av 1100-tallet. Romansk stil kalles også rundbuestil, på grunn av de runde buene over vinduer og portaler. Vinduene i Hobøl kirke har blitt utvidet kraftig siden middelalderen, og fått spiss - eller gotisk bue i stedet for den opprinnelige romanske, men etter middelaldertradisjonen er nordveggen fortsatt vindusløs. I middelalderen trodde man nemlig at onde makter bodde i nord.

Det sitter mye historie i de tykke veggene i Hobøl kirke. Viken fylkeskommune/Silje Haugsten Ellefsen.  Selv om kirkens grunnform er forholdsvis lik det den var i middelalderen, hadde nok kirkens indre et litt annet uttrykk. Det fantes svært få sitteplasser – det vanlige var å stå under gudstjenesten. Menn og kvinner stod på hver sin side, mennene på sørsiden og kvinnene på nordsiden. Døpefonten er det eneste som står igjen av middelalderens inventar inne i kirken. Både prekestolen og altertavlen er gamle (tidlig 1600-tallet), men ikke middelalderske. Døpefonten er derimot trolig like gammel som kirken, og fortsatt i bruk!

Hobøl kirke i en tidlig vintermorgen. Viken fylkeskommune/Silje Haugsten Ellefsen.  Hobøl kirke ligger nydelig til på en liten høyde sør for Elvestad. Det er kirken som har gitt navn til den tidligere kommunen: Hobøl betyr «den høytliggende boligen». Området rundt kirken tar deg øyeblikkelig noen hundre år tilbake i tid. Her ligger fortsatt den gamle presteboligen, kirkestallen og prestegårdslåven, hvor Hobøl Historielag blant annet driver Sakralt museum.

Det er uendelig mye spennende historie rundt Hobøl kirke (blant annet en hel del dramatikk rundt prester og konger på 1700-tallet, men den historien tar vi en annen gang), så ta gjerne turen! Kirken er skiltet.

Les mer om Hobøl kirke her. 
 

Kart over Viken med Vestby kommune uthevet. Kartverket.

 Vestby kommune er en av kystkommunene i Viken med en rik kulturhistorie. Her finner vi mange bevarte sport fra steinalderen og flere flotte gravfelt fra jernalder. I Son er mye av bygningsmassen fra tiden som ladested bevart, og nede ved Ramme hadde Edvard Munch sitt friluftsatelier.

Vi har valgt å fortelle litt om en kuriositet fra middelalderens Son: et byhus på landsbygda ved Labo. Labo ligger kort avstand fra Son sentrum. En mindre arkeologisk undersøkelse på Labo Nordre i 2005 skulle vise seg å avdekke nye spor etter Sons tidligste handelshistorie.

Det har bodd folk på Labo siden vikingtid (800-1030 e.Kr.), og det har vært kontinuerlig bosetning på stedet gjennom hele middelalderen opp til de en gang på 1700-tallet flyttet fra stedet.

Denne gressdekte plassen viste seg å gjemme en veldig spennende historie som knytter Labo til Europa. Viken fylkeskommune/Reidun Marie Aasheim.

 Foruten spor etter to stolpebygde hus fra vikingtid, en laftet årestue og et bryggerhus fra middelalder, ble det funnet spor etter en helt spesiell bygning på Labo. Rester etter et hjørneildsted og en mulig kjeller forteller om en type hus som var mer vanlig å finne i bymiljøer i middelalderen, ikke på landsbygda som i Son. Huset har eldste datering fra slutten av 1200-tallet og har stått på

Dekorert vindusrute funnet på Labo. Thore Bakk.

 samme plass til rundt 1700-tallet. Funn av store mengder skår av vindusglass forteller oss at bygningen har hatt flotte vinduer. Dette var ikke vanlig i privathus på denne tiden. Vindusglass var kostbart og måtte importeres fra utlandet fram til midten av 1700-tallet, da man begynte å produsere dette i Norge selv. Vinduene på Labo har dessuten vært blyinnfattede glassruter i forskjellige geometriske former og dekorert med malte motiver.

Skår fra et Siegburkrus med våpenskjold fra 1500-tallet funnet på Labo Thore Bakk

 Men det er ikke bare bygningene som har stått på Labo som forteller om velstand og kontakter med utlandet. Det er funnet store mengder skår fra keramikk, krittpiper, glass og tegl som har vært importert fra Tyskland, Nederland, Sverige og Italia. Vektlodd og mynter er også funn som knyttes til handel og internasjonale kontakter. Noen av myntene som er funnet er tyske.

Den store mengden skår fra forskjellige drikkebegre i keramikk og glass viser at det har blitt drukket mye øl og annen god drikke på Labo. Det særegne huset og den store mengden med drikkebeger gjør at arkeologene tror at det kan ha vært en skjenkestue på Labo. Denne skjenkestuen må ses i sammenheng med handelsvirksomheten ved Son havn som spilte en viktig rolle i internasjonal trelasthandel i perioden 1500-1700. Men, den historien skal vi fortelle mer om senere..

Se også filmen vi har laget som forteller historien om Labo og Son.

Flesberg kommune ligger i vakre Numedal, nord for Kongsberg. Numedal kalles middelalderdalen og kommunen kan by på stavkirker, gårdstun og loft fra middelalderen.  Kart over Viken med Flesberg kommune avmerket. Kart: Kartverket.

Fra Flesberg har vi valgt å trekke fram et kulturminne av litt nyere dato, nemlig Kvernandammen ved utløpet av Vatnebrynvannet, noen kilometer nord for Lampeland. Det har vært dam her siden 1600-tallet, da Lyngdalsvassdraget ble brukt til fløting av lakterved til Sølvverket på Kongsberg. Lakterved er en betegnelse for korte og tynne tømmerstokker som ble brukt til å sprenge ut gruveganger. Fram til 1950 ble det hvert år fløta 10.000-20.000 kubikkmeter tømmer! Skogeiere innenfor en viss radius av Sølvverket hadde plikt til å frakte ved til gruvene. 

Kvernandammen. Bjørn Johnsen

Dammen har tjent mange formål, både til fløting, mølle, sagbruk og til et mindre kraftverk. Det er dokumentert mølledrift her før 1670, og det har vært bygdemølledrift her fra 1801. Ved Haugesjødammen var det også mølle og sagbruk, men også trevarefabrikk. Dagens dam ble murt opp i stein i 1911 og er 73 meter lang. Den har to hovedluker, en fløtningsluke og en luke til kraftverket. Det ble bygd et lite kraftverk i 1918 som ga strøm til mølle, sagbruk og gårdshusholdningen på Kvernan.  

Lyngdalsvassdraget i Flesberg forteller en viktig del av historien tilknytta tømmerfløting og annen virksomhet i vassdrag. Vassdraget er ca. 20 km. Langt og er et sidevassdrag til Numedalslågen. 

Kvernandammen er oppført i temaplanen Dammer som kulturminner (2013) av Norges vassdrags- og energidirektorat. Kraftverket her var faktisk i drift helt fram til 1986! 

Her finner du kartplassering av dammen.

Kart over viken med Lørenskog kommune avmerket. Kartverket. Lørenskog kommune ligger rett øst for Oslo. Kommunen er omkring 71 km² stor og består i sør stort sett av skogkledde åser gjennomskåret av mange vann og vassdrag. I den nordligste delen er landskapet preget av tettbebodde strøk og en del dyrket mark.

Lørenskog kirke er en middelalderkirke, som ble bygget en gang mellom årene 1150-1250. Kirken er viet diakonen og martyren St Laurentius, som på norsk ofte kalles St. Lavrans eller St. Lars. Han er skytshelgen for de fattige, bibliotekarer, ølbryggere, de forbrente og brannvesenet. Han kan hjelpe mot brannskader, ild, feber; mot ryggsmerter, hekseskudd og isjias og ikke minst mot skjærsildens kvaler. Legenden forteller at han ble henrettet fordi han fordelte kirkens skatter til de fattige. Straffen for denne forbrytelsen var å bli stekt langsomt til døde.

I kirken står helgenstatuen av den hellige Lavrans fortsatt. I dag som trehvit, uten bemaling og uten hender. I middelalderen har den vært malt i gilde farger, kjortelen bærer spor etter rødmaling. Han har vært utstyrt med stekerist som symboliserte hans martyrium, eller pengepung som symboliserte pengene han ga til de fattige. Minnedagen hans er 10. august, Larsmesse.  

Lørenskog middelalderkirke. Ola Rønne, Viken fylkeskommune.  Drøye 100 meter nordvest for Lørenskog middelalderkirke, ligger Olavskilden på toppen av Hammersberget. Kilden er 7-8 meter lang og snaut 3 meter på det bredeste. Ifølge tradisjonen skal kilden aldri gå tørr. Den norrøne guden Tor skal ha kastet en stein mot kirken for å knuse den, men Hellige Olav ledet steinen til    bergknausen Hammeren, der en kilde sprang frem.  Olavskilder finnes over hele landet, også i våre naboland Sverige og Danmark. Det er en rik tradisjon knyttet til kildekulten og vannets helbredende kraft på  forskjellige sykdommer. Kildekulten fra middelalder (og trolig eldre) holdt seg levende mange steder helt inn på 1800-tallet. I kildene ble det ofte ofret mynter eller små enkle trekors som ble plassert rundt kilden. I dag synes Olavskilden som en tilgrodd dam, omgitt av et stakittgjerde. Den lille turen opp på Hammersberget anbefales for å se kilden og ikke minst den praktfulle utsikten.

Olavskilden ved Lørenskog kirke. Ola Rønne, Viken fylkeskommune.  

Kart over Viken med Modum kommune markert. Karverket. Modum kommune ligger mellom Ringerike, Lier, Øvre Eiker og Sigdal og har ca. 14000 innbyggere. Kommunen er en betydelig jord- og skogbrukskommune med tidlige spor etter menneskelig bosetning. Blaafarveværket og gruveanleggene er kjent for mange, andre kulturminner er Krøderbanen, Hegge middelalderkirke, Vikersundbakken og Modum bad.

I dag vil vi trekke fram de ti fangstgropene på Furumo ved Geithus! To av dem ble utgravd i 1972, og tre til i 1992. De fem gropene har tilhørt samme fangstsystem og har vært plassert etter hverandre i en nordvest-sørøstgående rekke. Fangstgropene er runde eller ovale og måler ca. 3-5 meter i diameter. De er omkring 0,5-0,7 meter dype.

Utgravningene viste at gropene opprinnelig hadde vært ca. 2 meter dype. I løpet av et par tusen år har gropene blitt svært sammenraste. Kanskje skjuler det seg et større antall fangst- og kullgroper i området enn det som er synlig på overflaten i dag?

Landskapet på Furumo består av åpen furuskog og lyng. Anja S. Melvær, Viken fylkeskommune.  

Fangstgropene ble gjerne plassert ved gamle trekkveier for elg. Elgen trekker gjerne mot høyder i terrenget med god oversikt over det omkringliggende landskapet. Ved Furumo er det sannsynlig at elgen har trukket sørover ryggen som strekker seg fra idrettsbanen på Furumo til Katfoss. Den smale ryggen har fungert som en flaskehals i terrenget og vært enkel å stenge av med fangstgroper og eventuelle ledegjerder. Slike ledegjerder ble det ikke funnet spor av under utgravningene på Furumo, trolig fordi de har vært laget av organisk materialet som har gått i oppløsning i årenes løp. Det er også mulig at vegetasjon har blitt brukt som naturlig stengsel for elgen.

Arkeologiske dateringer fra gropene viser at de var i bruk i bronsealder og tidlig jernalder. Fangstgropene er del av kulturmiljøet Katfoss-Furumo, som består av fem helleristningsfelt, et jernvinneanlegg fra jernalderen i tillegg til fangstgropene. Helleristningene består av ca. 40 dyremotiver, hovedsakelig elg. Det tyder på at mennesker har jaktet på elg helt siden steinalderen her i området!

Kart over Viken med Flå kommune markert. Kartverket. Flå er Vikens minste kommune målt i antall innbyggere – ved siste telling bodde det 1046 mennesker her. Flå ligger ved nordenden av innsjøen Krøderen og i nedre del av Hallingdal, og deler av Vassfaret ligger i kommunen. Flå ble selvstendig kommune i 1905.

Flå har mange rike gravfunn fra vikingtid, og totalt er det gjort sju sverdfunn fra vikingtid herfra. Området er også rikt på spor etter jernutvinning, mer enn tjue jernvinneanlegg er funnet her! Jern ble utnyttet i stor skala, og var en viktig handelsvare.

Denne gangen vil vi trekke fram «Mannehaugen», en grav fra vikingtid på gården Øvre Ve som ble funnet i forbindelse med kabelgraving for jernbanen i januar 1962. Graven er svært rik! Her ble det funnet fullt våpensett, bissel, smedverktøy, snekkerredskaper, jordbruksredskaper, redskaper brukt til matlaging, pilspisser og perler. Det dukket også opp en hodeskalle da graven ble oppdaget.

Funnene fra "Mannehaugen" i Flå. Louis Smedstad, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC-ND 3.0  

Tidligere lå det en stavkirke ved gården Ve, så den gravlagte har tydelig vært fra en svært mektig familie. Kanskje hadde de som bodde på gården kontroll over jernutvinningen i området?