Hekta på helleristninger

Helleristningene i Østfold stopper aldri å forbløffe oss. Hva betyr de? Hvilken funksjon hadde de? De spørsmålene har opptatt arkeologer og legfolk i mange hundre år. Nå avdekkes stadig flere.Klikk for stort bildeGabriel Gustafson med assistent bedriver dokumentasjonsarbeid på helleristningsfeltet Solberg ytre i 1909. UiO/ Paul Johannessen

Klikk for stort bildeSkjøtselsarbeid på samme felt i 2020. Viken fylkeskommune
De siste 150 årene har antallet helleristninger i Østfold hatt en kolossal økning. Fra ni på midten av 1800-tallet til 1000 i dag. Helleristningsfeltene kommer i alle former: Fra diskrete, enslige skålgroper til omfattende, detaljrike scener med våpenbærende mennesker, vogner trukket av hester og store, godt bemannede skip.

Fellesnevneren er at de alle er hugget i stein, og gir et lite gløtt inn i hvordan verden var for rundt 3000 år siden. Østfold er det området i Norge med tettest konsentrasjon av bronsealderristninger. Helleristningene opererer ikke med landegrenser, men fortsetter et godt stykke inn i dagens Bohuslän, som et sammenhengende materiale.

Til sammen utgjør helleristningsmaterialet den største konsentrasjonen av bergkunst i hele Nord-Europa!

Hvis man strekker seg litt, kan man kanskje si at helleristningene i Østfold oppdages allerede i 1627, av Peder Alfsøn, lektor ved Gymnasiet i Christiania. Alfsøn beskriver og dokumenterer to helleristningsfelt, - ett i Brastad Sogn, og ett i Askum Sogn, i dagens Bohuslän.

Etter dette var funnene sparsomme fram til andre halvdel av 1800-tallet, da adjunkten, haldenseren og Østfolds første helleristningsjeger, Martin Arnesen, kom på banen.

Østfolds første helleristningsjeger

Klikk for stort bildeMartin Arnesen - Østfolds første helleristningsjeger. Karl Enger, Frederikshald (Halden).   

På 1860-tallet fikk Arnesen, som var lærer ved Frederikshald skole, nyss om nye helleristningsfunn i Tanum. I 1869 gikk Arnesen i gang med en ganske systematisk jakt etter helleristninger i Østfold, sammen med daværende student Anders Lorange. Som lærer hadde Arnesen kun fri på søndager, men da salet han opp hesten og red ut på helleristningsjakt.

Mest sannsynlig har han brukt nærmest hver søndag gjennom ni år til å lete opp og registrere helleristninger. I løpet av den iherdige søndagsjakten ble det dokumentert hele 183 «nye» helleristningsfelt i Østfold!

Arnesens dokumentasjon består av en upublisert katalog med både beskrivelser av figurene, tusjtegninger og litt vage stedsangivelser av typen «30 Skridt i NØ for Ladebygningen» eller «vest for Lensmand Jansen».

Ansvarlighet og tyngde

Arven etter Arnesen ble ikke tatt opp igjen før på begynnelsen av 1900-tallet, og da med en litt annen karakter. Den norsk-svenske arkeologen Gabriel Gustafson var den neste i rekka – samme mann som stod for utgravningen av Osebergskipet. Gustafson representerer en annen del av Østfolds helleristningshistorie.

Som utdannet arkeolog var han ikke drevet av en spesifikk interesse for helleristninger, slik som Arnesen, men arbeidet for bevaringen av forhistorien i sin helhet. Østfolds helleristningshistorie fortsetter dermed med Gustafsons faglige grundighet, ansvarlighet og tanke for ettertiden.

Vi skal ikke gå så veldig dypt inn på Gustafsons livshistorie, men omstendighetene rundt Osebergskipet ble nok en vekker for han. I den tidligste fasen av utgravningen var det tydelig at Osebergfunnet stod i en egen klasse, og gårdbrukeren på Oseberg ville gjerne sitte igjen med en god økonomisk gevinst. Nasjonalskatten stod i fare for å bli solgt ut av landet. Gustafson kjempet iherdig for å verne om kulturminnene, og det var dette som ble starten på kulturminneloven.

Gustafsons arbeid med helleristninger i Østfold medførte ny og grundig dokumentasjon i form av både fotografier og kalkeringer på silkepapir. De fleste feltene Gustafson undersøkte var kjent fra tidligere, men under hans ledelse, og senere også arkeologen Anton Wilhelm Brøggers, ble det påbegynt systematiske topografisk-arkeologiske undersøkelser i fylket.

Gustafson forsto at det var nødvendig med et utfyllende register over kjente fornminner for å kunne bevare landets kulturarv for ettertiden. Dette arbeidet startet altså med helleristninger og andre kulturminner i Østfold.

Gjessing og Marstrander

Etter Gustafsons innsats gikk stafettpinnen videre til arkeologen Gutorm Gjessing. Han konsentrerte seg hovedsakelig om ristningene i Idd, Berg og delvis Skjeberg. Gjessing gjennomførte grundige undersøkelser i årene mellom 1933 og 1935, og arbeidet både med gjenfinning av allerede kjente felt og nyregistrering. Undersøkelsene endte med 87 registrerte helleristningsfelt, hvorav ni var nyfunn. Gjessing bidro også med skriftlig faglitteratur om helleristningene i Østfold: doktorgradsavhandlingen hans heter «Østfolds jordbruksristninger».

Klikk for stort bildeSverre Marstrander i 1932. Nasjonalbiblioteket/Gunnar Holmsen. Arkeologen Sverre Marstrander gjorde en solid innsats for helleristningene mellom 1938 og 1946 – riktignok med en god dose krigsdramatikk involvert. Det var ganske heldig at han var ute på feltarbeid med helleristningene i Skjeberg en augustkveld i 1943. Da banket nemlig tyskerne på døra hjemme i Oslo! De hadde fått ordre om å arrestere alle reserveoffiserer. Marstrander pakket sammen både helleristningsutstyr, kone og barn og flyktet over grensen til Sverige.

 I løpet av Marstranders tid ble det registrert og gjenfunnet totalt 102 felt. Blant disse hele 34 tidligere ukjente felt! Nyoppdagelsene gjorde han ikke uten hjelp – her kommer helleristningsentusiasten Erling Johansen inn i historien.

 

Erlings evne til å se det usynlige

Det er rart hvordan man omtaler disse historiske personene. Så langt har vi Arnesen, Gustafson, Gjessing og Marstrander: Etternavn. Men Erling Johansen, han er vi på fornavn med. Det har kanskje noe å gjøre med hans entusiasme og evne til å formidle og begeistre, noe som gjorde at han kom tett på både forhistorien og folk. Få mennesker har gjort mer for kulturarven i Østfold enn Erling.

De som møtte han, forteller at han hadde en helt egen evne til å finne det ingen andre så. Han forstod seg på landskapet og kunne leve seg inn i hvordan det hadde vært i forhistorisk tid. Interessen for forhistorien hadde visst alltid vært der, til tross for at han valgte å utdanne seg til rørlegger.

Det var Guttorm Gjessings avhandling om Østfolds jordbruksristninger som førte Erlings interesse over i handling. I dag er 121 helleristningsfelt kreditert Erling Johansen – og mest sannsynlig fant han flere.

Klikk for stort bildeErling Johansen i kjent formidlingsstil på Lilleborge i Fredrikstad kommune. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo/Ukjent.  

Like viktig som nyoppdagelsene var Erlings formidlingsevne. Det å spre entusiasmen over vår felles kulturarv, verner nesten like godt som en kulturminnelov. Jo flere som bryr seg om, og er opptatt av kulturminnene, jo flere ønsker å ta vare på dem. Det var nok dette Erling forstod.

Inn i nyere tid

Martin Arnesen representerte ikke bare starten på Østfolds helleristningshistorie, han fyrte også av startskuddet for amatørarkeologer og entusiaster. Gjennom hele historien har nettopp de genuint interesserte spilt en enormt viktig rolle for oppdagelsen, registeringen og dokumentasjonen av helleristninger i Østfold.

Blant disse nevnes med glede Børre Johan Ludvigsen og Sigvald Oppebøen. På begynnelsen av 1970-tallet trodde man at man hadde god kontroll på helleristningskonsentrasjonene i Østfold – Borge, Skjeberg, Rolvsøy og Tune. Det ble tenkt at det gikk en generell «helleristningsgrense» ved nedre del av Glomma, nord for denne grensen skulle det ikke finnes ristninger.

Så kom først Ludvigsen, og senere Oppebøen inn og motbeviste denne teorien med stor bravur. Gjennom 70- og 80-tallet ble det funnet i overkant av 40 felt i Onsøy. På 1990-tallet ble det funnet og registrert ytterligere 40 felt under ledelse av arkeolog David Vogt. Og, om ikke det var nok, i dag har ristningsgrensen blitt trukket enda lenger nord: Det er nå 159 kjente felt i Onsøy og over hundre i Råde!

 

Detektivarbeid

Klikk for stort bildeArkeolog Jone Kile-Vesik i arbeid. Eirin Kile-Vesik.   I 2020 ble Østfolds hittil største helleristningsprosjekt ferdigstilt. Prosjektet gikk ut på å sikre, kvalitetsheve og tilgjengeliggjøre dokumentasjonen på alle helleristningsfelt i fylket. All dokumentasjon fra Arnesen, Gustafson, Gjessing, Marstrander og Erling ble grundig gjennomgått, og felt ble lett fram igjen.
 

Dette har resultert i at arkeolog Jone Kile-Vesik har blitt skikkelig god til å lese snirklete håndskrift i gamle dagbøker, vet hvor langt et «Arnesen-skritt» er kontra et «Marstrander-skritt» - og ikke minst i 997 registrerte og grundig dokumenterte helleristningsfelt i Østfold! Omtrent halvparten av disse feltene er nyfunn, for parallelt med fylkeskommunens prosjekt har tre nye karer blitt hekta på helleristninger.

Oppvokst i kulturminnene

Lars Ole Klavestad har vokst opp side om side med kulturminnene i Borge i Fredrikstad. På slutten av 1990-tallet begynte han å lete etter helleristninger og fant flere felt som ble innlevert til fylket ferdig beskrevet og kalkert. De siste årene har han fått følge av entusiastene Tormod Fjeld og Magnus Tangen.

Klikk for stort bildeHelleristningsjegerne. Tormod Fjeld foran til venstre, Magnus Tangen bak, Lars Ole Klavestad til høyre. Tormod Fjeld.  

Gjennom systematiske søk som primært gjennomføres med kunstig lys i mørket, har disse tre helleristningsjegerne sørget for at mengden innmeldte nyfunn nærmest har eksplodert fra 2016 og framover. Man skulle kanskje tro at trioen har en sjette sans for hvor ristningene befinner seg, men de forteller at den store mengden funn nok heller skyldes kunnskap om det forhistoriske landskapet, kreativitet, gjensidig motivasjon, samt det fine fellesskapet i «jakten».

Ringen sluttet

Med de tre nyeste helleristningsjegerne er ringen på et vis sluttet. Helleristningshistorien i Østfold startet med genuin interesse fra en entusiast fra Halden, har gått via grundige og pliktoppfyllende arkeologer, tilbake til entusiaster og et glimrende samarbeid mellom frivilligheten og faginstansen. Resultatet er nesten 1000 registrerte helleristningsfelt i Østfold. Og det ingen grunn til å tro at det stanser der.

Til toppen